I fiskeværet Telavåg, på Sotra, utenfor Bergen, begynte lokalbefolkningen allerede i mai 1940 å organisere transport av flyktninger til Shetland. Sentralt i denne flyktningetransporten stod Telle-familien, hvor Lauritz Telle ordnet tak over hodet til mange som ventet på skyss vestover. I huset sitt hadde han i tillegg en radiostasjon. Han og andre i bygda tok også i mot agenter og skjulte laster med våpen, radioer, mat og annet de brakte med seg.

Rundt 150 mennesker dro til Shetland fra Telavåg under krigen. 50 av dem var fra Telavåg, noe som utgjorde rundt 10 prosent av innbyggertallet. Tre av sønnene til Lauritz Telle flyktet høsten 1941, mens én av dem, Lars Telle, var en hovedaktør i organisert motstandsarbeid.

Transporten av flyktninger til Shetland, fra Telavåg, hadde Stein-organisasjon i mange tilfeller et overordnet ansvar for. De opererte fra Bergen frem til oktober 1941. Deres motstandsarbeid omfattet også etterretningsarbeid og militæropplæring.

Opptakten til Telavåg-tragedien

Telavåg skulle midt i krigsårene være åsted for dramatiske hendelser som skulle få ødeleggende konsekvenser for lokalsamfunnet.

Det hele begynte med at SOE-agenten (tilhørte hva som er kjent som "kompani Linge") Tor Guldbrandsen ankom Telavåg 22. februar 1942. Han hadde med seg en våpenlast som ble losset i Nesvik, like i nærheten. Guldbrandsen reiste få dager etterpå til Drammen. Der skulle han knytte seg til illegale grupper i Oslo, Porsgrunn og Kongsberg. En telegrafist skulle komme senere fra England og som også skulle lære gruppene opp i våpen og sprengstoff. Det lyktes Guldbrandsen å få innpass i en gruppe i Drammen. Operasjonen hadde kodenavnet Anchor.

17. april var nye SOE-agenter på vei til Telavåg. Da dro med fiskeskøyta "Olaf" fra Shetland. Den ankom Telavåg 21. april med SOE-agentene Arne Værum og Emil G. Hvaal.

Landingsstedet de skulle først bruke hadde få dager før blitt brukt av SIS-agenter, som hadde ankommet med fiskeskøyta «Borghild». SIS-agentene hadde gått rundt på dekket i full uniform i fire dager, hvor de ble observert av lokalbefolkningen.

De hadde ikke varslet de to SOE-agentene om at de hadde vært der. Værum og Hval hadde da hellet med seg da de ble varslet i forkant av lokale fiskere om at dette hadde skjedd. Da SIS-agentenes tilstedeværelse hadde ført til en del folkesnakk, forventet fiskerne at Gestapo ville vente på SOE-agentene om de ikke valgte en annen landingsplass. De to ble da til sist landsatt i Nesvik natten mellom 19.- 20. april. Da ble det losset av ti tonn med våpen, ammunisjon og ulike typer utstyr. Dette utgjorde flere hundre kasser som ble lagret på et skjulested i Nesvik. Matvarer, radiosendere, tobakk og andre forsyninger som ble fraktet med skøyta "Olaf" ble lagret i en sjøbod i Telavåg.

"Olaf" dro tilbake til Shetland 23. april med åtte personer, blant dem var læreren i bygda og hans familie.

I dagene etter deres ankomst i Telavåg bodde Værum og Hvaal i huset til Lauritz Telle, frem til de fikk signal om å dra videre. I mellomtiden holdt de seg i skjul, med unntak av når de drev med skyteøvelser på avsidesliggende steder mens de ventet.

Værum hadde som oppdrag å utføre oppdrag i Stavanger-området, hvor han skulle sabotere fly på Sola, dette var en del av operasjonen "Penguin".

Hvaal var telegrafist, som skulle ta del i operasjon "Anchor", og skulle videre til Østlandet. I påvente av en kurér som skulle føre dem videre oppholdt de to seg hos Værums kontaktperson Telle i Telavåg.

Mens de bodde i huset til Lauritz Telle ble han angitt til den lokale lensmannen Per Lie for å ha ulovlig radioapparat. Den som sendte inn anmeldelsen gjorde det som hevn fordi han ikke fikk erstatning fra Telle på grunn av en skøyte han hadde kjøpt av han, som angivelig hadde skader.

Razzia på Telavåg

Den lokale lensmannen sendte beskjed om anmeldelsen til Stapo i Bergen. Dette førte til at Stapo-betjenten Johan Bjørgan oppsøkte Telavåg, hvor han oppdaget at Lauritz Telle huset de to SOE-agentene og at han drev med Englandsfart. Dette ble rapport via telefon til Gestapo og Stapo i Bergen.

26. april oppsøkte seks Gestapister og tre fra statspolitiet huset til Telle for å gjennomføre en razzia. Blant de sistnevnte var overbetjent Sverre Johansen og betjent Ferrmann Lie.

Da to tyske Gestapo-offiserer trengte seg inn i huset hvor SOE-agentene var, ble de beskutt. To av dem, hauptstürmfuhrer Johann Behrens og unterscharfuhrer Henry Bertram (også kjent under etternavnet Bernhard), døde av skuddskader. Værum ble drept under skuddvekslingen mens Hvaal overlevde og ble tatt til fange.

I huset, og i andre bygg i Telavåg, ble det funnet våpen, ammunisjon, radioutstyr og penger. Etter en fullstendig gjennomsøking av området ble det funnet 175 kasser med våpen og 200 kasser med ammunisjon og håndgranater.

De første arrestasjonene

Sammen med Hvaal ble 12 telavåginger arrestert og tatt med til Bergen 26. april. De ble først plassert i Bergen kretsfengsel, deretter Sandviken skole. Lauritz Telle, hans kone Martha, deres sønn Åge, og Anton Kallestad, ble ført direkte til Gestpos hovedkvarter i Veiten. Ekteparet var der et par uker.

Åge Telle, som var 15 år, og broren til Lars Telle, ble senere sittende i Bergen kretsfengsel i tre måneder. Han var den som hadde delt soverom med de to SOE-agentene i Telavåg.

Sønnen til Lauritz Telle, Lars Telle, ble mishandlet og torturert i 24 døgn i Bergen.

Åge Telle ble forhørt mens Kallestad ble forhørt og utsatt for vold. Andre televåginger som ble avhørt i hovedkvarteret på Veiten var Josef Josefsen Øvretveit og Karl N. Nipen.

Hvaal måtte legges inn på sykehus på grunn av skuddskadene han var påført. Han hadde fått i alt ni kuler i kroppen. Etter 14 dager ble han avhørt, etter å ha blitt overført fra Diakonissehjemmet på Haraldsplass til Grønnestølen lasarett. Blant andre Abwehr forhørte Hvaal, og en radioekspert fra Tyskland.

Hvaal, Lars og Åge Telle, Nipen, Kallestad, Øvretveit ble til sist sendt til Ulven fangeleir i Os.

Lars Telle og Nils O. Selstø satt på enecelle i Ulven-leiren, med kallenavnet "Lenken".

Ødeleggelsen av Telavåg

30. april fikk Sipo ordre om å flytte alle tilgjengelige mannskaper til Televåg, som var på totalt 25 mann. Deres første oppgave var å sprenge husene til Telle, Øvretveit og Nipen og deretter brenne alle husene i bygda (rundt 300 hus).

Sprengingen av husene skjedde mens Josef Terboven, Reichskommisar Norwegen, og Heinrich Felis, sjef for Sikkerhetspolitiet i Norge, betraktet ødeleggelsene fra en bakketopp i nærheten. De hadde da nylig vært i begravelsen til Behrens og Bertram.

Terboven og Felis var da omgitt av bygdas menn, fra 16 til 60 år som hadde blitt arrestert samme dagen. De ble tvunget til å betrakte ødeleggelsene.

Den tyske okkupasjonsmakten lot denne dagen, og ukene som fulgte, lokalsamfunnet unngjelde for at SOE-agenter hadde fått husly i bygda og at det hadde blitt organisert Englandsfart.

Alle fartøy i Telavåg ble dessuten senket eller beslaglagt og buskap ble slaktet eller ført bort. Brenning av hus fortsatte noen uker etterpå, som ble utført av et pionerkompani.

Menn fra Telavåg i fangenskap

De arresterte mennene, som var mellom 16 og 65 år, talte 300. De ble først sendt til Sandviken skole i Bergen, senere til Ulven fangeleir i Os.

Rundt 70 Telavåginger ble sendt til Grini med tog i mai 1942 hvor de satt i kort tid. Enkelte av dem ble sendt til Møllergata 19 for å bli fotografert og avgi fingeravtrykk.

Lars Telle og Emil Hvaal fikk en dødsdom og ble henrettet i Trandumskogen 19. oktober 1943.

21. mai ble Telavåginger som hadde vært på Grini fraktet sørover med skipet SS Lautenfels. I Ålborg ble de fraktet med kuvogner til Oranienburg, hvor de ankom konsentrasjonsleiren Sachsenhausen 27. mai.

Der ble de plassert i blokk 3, hvor alle nordmenn var samlet. Først var Telavågingene plassert i A-fløyen, hvor Einar Gerhardsen var "stueldste", eller leder for alle fangene. Deretter ble de flyttet til B-fløyen.

Under fangeoppholdet i Sachsenhausen mottok de etter hvert Røde Kors-pakker, som reddet mange av dem fra døden.

Den første telavågingen døde i fangenskap, i Tyskland, 25.7.1942. De to siste dødsfallene skjedde i 1945, da de var under transport.

I løpet av høsten og vinteren døde 31 telavåginger i leirer i Norge og Europa, som utgjorde rundt halvparten av de som var i fangenskap. Av disse ble én Grini-fange henrettet, 28 døde i Sachsenhausen og to døde i leirene Natzweiler og Dachau.

I utgangspunktet fysisk sterke menn fra Telavåg døde da under en kort tidsperiode på grunn av tvangsarbeid, mangelfullt kosthold og ekstreme forhold under fangeoppholdet.

Den 15. mars 1945 ble Oranienburg utsatt for et voldsomt bombeangrep som la store deler av byen i ruiner. Ingen av bombene traff inne i hovedleiren i Sachsenhausen, som ikke var langt unna byen.

Like etter bombingen ble 1942 nordmenn, 217 dansker og to svensker fraktet ut av leiren med De hvite bussene. Transporten gikk videre til Neuengamme, utenfor Hamburg. Etterpå ble de sendt til Danmark og så til Sverige, hvor de oppholdt seg én måned.

De overlevende Telavågingene ankom Bergen med tog 28. mai 1945, nesten på dagen tre år etter at de hadde kommet til Sachsenhausen.

Kvinner, barn og eldre i fangenskap

Rundt 260 kvinner, eldre og barn, ble evakuert fra Telavåg. Dette var del av den generelle evakueringen 30. april. De fikk beskjed om å ta med seg det de kunne bære før de ble fraktet med båt til Bergen. Der ble de tatt imot av Røde Kors.

Kun to eller tre familier klarte å rømme fra Telavåg under evakueringen.

Kvinner, barn og eldre ble først sendt til Storetveit skole i Paradis, Fana. 10- 12 i denne gruppen av de internerte klarte å flykte.

Deretter ble de flyttet til Framnes ungdomsskole i Norheimsund. Dette skjedde fordi norske leger la sterkt press på Gestapoledelsen i Bergen for å forhindre at kvinner, barn og eldre ble splittet opp i mindre grupper og sendt til leire andre steder i landet.

På Framnes ungdomsskole hadde distriktslegen i Kvam ansvar for legetilsynet, mens Hordaland politikammer var ansvarlig for vaktholdet. Ellers mottok de internerte klær fra Røde Kors og enkelte lærere forsøkte å tilby undervisning til de ungene, selv om det ikke var tillatt. Det ble jevnlig gjennomført inspeksjoner på skolen, av tyske okkupasjonsmyndigheter.

I begynnelsen var det en del helseutfordringer blant de internerte, på grunn av spredning av difteri, men dette kom forholdsvis raskt under kontroll. På skolen var det ellers godt kosthold og tilstrekkelig med rom til de internerte. Under oppholdet var det fem fødsler på skolen.

Blant Telle-familien var Birger internert sammen med moren og fetteren Morten. Deres onkel Åge, skulle senere også bli sendt til Norheimsund da han slapp unna transport til Grini, fra Ulven-leiren. Faren til Morten døde i Tyskland, i juli 1943. Faren til Birger Telle, Lars Telle, ble dømt til døden mens familien befant seg i Norheimsund.

Det var ellers mulig å sende brev til og motta brev fra Sachsenhausen. Slike brev kunne ofte bli lest høyt av de internerte. Men av og til ble det formidlet dystre budskap. Fra høsten til juletider i 1942 mottok de internerte meldinger fra Tyskland hver andre uke om at en ektemann, sønn eller bror hadde dødd under fangenskap.

Den 17. mai 1944 ble alle de internerte frigitt. Vilkårene for dette amnestiet var at ingen måtte flytte tilbake til Telavåg og at ingen kunne snakke med andre om hva de hadde opplevd.

Etter frigivelsen hadde mange av de tidligere internerte en vanskelig hverdag da de var uten inntekt og eget bosted. De fikk da hjelp av slekt, venner eller andre i nærområder til å finne seg nytt arbeid eller et sted å bo.

Videre konsekvenser av opprulling

18 personer i Ålesund, som var del av en flyktningetransport til Shetland, ble skutt 30. april. Dette var samme dagen som begravelsene til Behrens og Bernhard ble holdt, og var ment som en hevn for deres dødsfall.

To radiotelegrafister som hadde blitt sporet opp i forbindelse med opprullingen i Telavåg, ble henrettet i Trandumskogen, sammen med Hvaal og Lars Telle.

Aksjonen i Telavåg fikk også konsekvenser for andre personer som var organisert i motstandsgrupper i Norge. Etter aksjonen ble advokat Leiv Lea i Stavanger arrestert og ført til Bergen hvor han ble torturert til døde.

Testhistorie-AL